Noen ganger, gjerne i forbindelse med at jeg ikke får sove - så tåler jeg ingenting. Jeg merker det på hele meg at lunta er kort - eller kanskje mer riktig sagt - jeg har ingen lunte.

Alle lyder, bevegelser, lys - alt som irriterer er forsterket med 100%. Stressnivået er kjempe høyt og brystet knyter seg.

Tv, snakk og mas fra unger blir bare et totalt virrvarr i hodet mitt og det eneste jeg vil er å forsvinne.

Jeg klarer å ta meg sammen, men jeg hater meg selv på disse dagene.