Det er kun noen måneder siden jeg begynte å blogge, men jeg er likevel allerede blitt hekta. Jeg legger ut all informasjon jeg finner om M.E, samtidig som jeg prøver å skrive litt om hvordan det påvirker mitt eget liv.
Men så kommer det store spørsmålet....noen syns nemlig jeg har "gravd med lenger ned" etter at jeg begynte å blogge....så, blir man sykere av å fokusere på sin egen sykdom? Graver man seg lenger ned ved å blogge om det? Eller er det et sted man kan snakke og komme i kontakt med likesinnede?
Er det å blogge om sykdom en positiv eller negativ ting?
11 comments:
Et spennende og relevant spørsmål, særlig for me-syke og pårørende da det er så mange ubesvarte problemstillinger rundt denne sykdommen. Og så mange ulike erfaringer. Man blir i stor grad overlatt til seg selv, kanskje uten forsåelse fra sine nærmeste, og da er det jo nærliggende å bruke mye tid og krefter på nett. Kanskje jeg i dag oppdager noe nytt? Man får håp eller man bekrefter/avkrefte egene teorier og erfaringer rundt sykdommen. Eller at det er godt å være i felleskap med andre som skjønner hvordan man har det.
Jeg er selv en pårørende til en me-syk som har avstått 100% fra å lese om sykdommen på nett eller andre steder. Hans filisofi er at sykdommen må ta den tiden den tar. Han vil bruke det han har av krefter til å tenke minst mulig på me. Selv bruker jeg daglig 0.5 - 2 timer men diskuterer sjelden eller aldri med han det jeg leser. Det diskuterer jeg med andre i familien.
I dag, to år etter at han ble syk, tror jeg hans valg er klokt for han. Og min tilnærming passer for meg. Vi er forskjellige. Jeg vil vite mest mulig. Han tror ikke selv at han blir bedre av å lese masse. Jeg tror derfor at svaret på spørsmåket ditt er like mange som det er ulike mennesker. Man må finne sin egen balanse.
For egen del har jeg nok også blitt litt hekta. Innimellom oppleves det som ett altoppslukende dektektivarbeid. Ofte får jeg hodepine av alle problemstillingene og teoriene som jeg prøver å forstå.
Og jeg blir dratt med i et negativt dragsug som til og med får meg til å behandle min sønn som sykerne enn han er. Kan forestille meg at man som me- syk ikke nødvendigvis blir friskere av å lese alt som skrives heller. Heldigvis går det mye bedre nå og grunnen er:
Da jeg kom over bloggen din for noen måneder siden ble den en fin mellomløsning for meg. Jeg er daglig innom, Føler at jeg blir oppdatert uten å bruke for mye tid og krefter på å lete. Bloggen din balanserer mange forskjellige tilnærminger og man finner både humor og trøst. Tusen takk!!
Hei og takk for at du delte dine tanker om dette. Jeg undre meg også en del og har funnet ut at det beste er at det har litt balanse. Jeg prøve ikke lese for mye, men også synes jeg at for min del er det viktig å være oppdatert og kjempe for din egen sak. Jeg har alt respekt for alle forskellige måter å leve med ME, men for meg må jeg vite alt og finne fram på min egen måte. Dessuten er det veldig viktig for meg å ha bekjente på nettet som jeg vet jeg kan snakke med om ME!
Jeg ar selv i mange år gjort som strutsen, "stukket hodet ned i sanden", for å skjerme meg selv. Fra å bli minnet på at jeg faktisk har M.E, fra å ønske å vite mer....Det siste halve året har jeg mer overskudd til å både lese og lære mer. Så jeg tror det slår litt begge veier om du forstår. Det jeg leser kjenner jeg meg igjen i, følelsene, fortvilelsen, sinne, oppgitthet, fustrasjon osv. Følelser som jeg kanskje er (til tider)blitt sterkere å takle enn før.
Selv skriver jeg mest om hverdagslige ting på min blogg, det som opptar meg utenom det å ha M.E.
Klem
M
Tusen takk for kommentarene deres - det gjør så utrolig godt å høre noe.
Til anonym: tusen takk for din kommentar ang. bloggen min...det gleder meg stort.
hei:)
jeg er ei jente på 15 år som selv har ME , var så heldig å komme meg på nettet i dag, for å lese litt blogger og sån ;) jeg syns selv det er spennende å høre andre sine historier, at andre har det som meg liksom :) syns bloggen din er veldig bra jeg :)
marte
Som nevnt ovenfor er vi forskjelige og det er vel ikke noe fasitsvar på dette.. Personlig må jeg ha informasjon og trenger å kommunisere - også ventilere, noe jeg får gjort på min blogg. Merker at jeg må passe meg ifh til aktivitetsavpasning, det er fort gjort å bli hektet :-)
Klem Rutt, http://merutt.wordpress.com
Det er vel som andre har nevnt veldig forskjellig hvor mye tid man ønsker å legge ned i å finne ut alt mulig om sykdommen sin. Jeg for min del merker at å skrive blogg selv er en måte å lette litt på trykket (jeg her ikke ME, "bare" fibromyali). Det er mange frustrasjoner knyttet til det å bli syk, ikke bare sykdommen selv, men møtet med NAV, reaksjoner fra familie og kjente osv. Av og til er det godt å bare få ting ut i stedet for å gruble over dem på egenhånd. Heges innlegg om en ikke veldig morsomm 17. mai feiring er vel et godt eksempel?
Som noen over meg sa så tror jeg at det kommer helt ann på en selv og hvilken personlighet en har fra før en ble syk. Jeg syns det skulle bare mangle at en ikke skal undersøke det som er av kunnskap i den store verden. For Norge er nesten tross alt et u-land når det gjelder ME. Det er nesten litt tilfeldig hvilken informasjon en får alt etter hvilken lege eller institusjon en tilfeldigvis havner innom. Og dette er jo ikke så kjekt å vite for en med ME at alt er en tilfeldighet mener jeg. Så jeg syns det er så bra at du har denne bloggen som gjør at vi som ikke orker å bruke så mye tid kan få mye nyttig informasjon bare ved å følge bloggen din. Så tusen takk igjen for at du gjør dette jeg setter ihvertfall veldig stor pris på det du gjør.
Klem fra en som setter stor pris på DEG!
Setter stor pris på bloggen din, at du samler så mye relevant info. Er jevnlig innom og sjekker. Så takk for den innsatsen du legger ned! Om du har gravd deg lenger ned, så har det iallefall vært nyttig for mange, det er jeg sikker på.. For meg handler det mye om mestring, håp, felles problemstillinger, tips osv., vet ikke hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke hadde holdt meg oppdatert.
Hilsen 1 venn
Jeg har ikke ME, men sliter selv med en veldig sjelden sykdom som er psykisk og delvis fysisk.
Jeg blogger om sykdommen min, noe som gjør den lettere å takle. Enda jeg ikke avslører hva sykdommen heter.
Men selv om jeg blogger om den kan det lett bli for mye og derfor passer jeg på å ta lange pauser innimellom. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men om du blir "hengt opp" i sykdommen kan det lett og grave seg ned litt mer en nødvendig som du kaller det.
Håper jeg var til noe hjelp, selv om jeg ikke har ME :-)
Jeg tror det er en positiv ting, du kan hjelpe andre med det du skriver, og man får skrevet ting som er viktig å få ut:)og det å kunne prate med andre som er i samme situasjon er jo bra:) flott blogg du har!
http://alexandra-lifewithdignity.blogspot.com/
Legg inn en kommentar