Dette diktet er skrevet av "drømmer" på Meforum og jeg har vært så heldig å få lov til å dele det med dere. Det er så utrolig flott skrevet og stemmer nok for mange av oss...iallfall meg!

Kroppen protesterer - Jeg orker ikke mer

Symptomene kommer - Fler og fler.

Jeg har det vondt - Med smerter, hjernetåka, utmattelse og mer.

Men det er det ingen som ser............

Min sykdom synes ikke utenpå!

Bortsett fra at det er noen kilo som kommer av eller på.

Når jeg klarer er jeg ute å går meg en tur.

Men ingen ser meg når jeg er hjemme igjen og har gjort for mye slik at jeg blir sur.

Resten av dagen går med på å kvile i sofaen og i senga etter tur.

Jeg er en mobil med dårlig batteri

Må lades ofte for å ha noe å gi

Ungene har mista mora si.

Iallefall hun som var full av energi!

Jeg har (eller er) en posche med Lada motor i.

En usynlig sykdom som virker inn på alle områder som livet kan gi.

Både jobben og venner er mistet på veien.

Det er mange slags sorger som er med på ferden

Jeg orker ikke lenger noe mas og press.

Utmattet, influensasyk og forgiftet kropp er tegn som varsler at Nok er Nok!

Press om å kjøpe, må gjøre og prøve -

Nei venner og familie - Nå skal dere høre:

Det jeg trenger er å bli sett og få ro.

En sms, en prat, en klem eller to.

Ensomheten er det verste,

men de som blir igjen av venner er de aller beste!

Heldigvis har jeg en mann som er topp.

Vi er der for hverandre - Og han stiller opp.

AAA, fysio, B12 og Likemannsgruppe,

et endret innhold i livets suppe.

Håper med tiden det kan gjøre meg frisk - Eller bedre.

Dere skal nok etterhvert få se det!